En emosjonell avskjed

Så var det over, i hvertfall for denne gang. De siste dagene kjente jeg skikkelig på at slutten nærmet seg. Jeg satte ekstra pris på folkene rundt meg, og følte at jeg fortsatt hadde mye ugjort.

Venter til og med i regnet
Venter til og med i regnet

Siste dagen på vei til slummen regnet det endel, og vi var spente på om barna ville ta i mot oss som vanlig. Regn var tydeligvis ingen hindring, for når vi kom kjørende så stod de der, vinkende og med store smil. Vi rullet ned vinduene, vinket tilbake mens de herlige barnestemmene ropte «Hi teacher». Det var bare å forberede seg på en emosjonell siste dag for min del, som var den eneste som skulle hjem denne uken.

Rosani og meg
Rosani og meg

I løpet av undervisningen fikk jeg et brev fra den eldste jenta, Rosani, som hun ba meg lese når jeg kom hjem. Etterhvert som dagen gikk mot slutten, og vi kun var få igjen, så sa hun at jeg kunne lese det der og da. Hun kunne ha skrevet hva som helst, bare det faktum at hun tok seg bryet gjorde meg rørt. Så jeg åpnet brevet og leste ordene hennes. Følelsene gikk i stå, men jeg bet tennene sammen og klarte å holde tårene tilbake…. helt til jeg åpent munnen for å si noe, da raknet det. Hun smilte og sa «Teacher, why are you crying?», og jeg prøvde å stotre fram at jeg var så stolt av dem og kom til å savne dem så mye. Heldigvis kom Linda til min redning og fortalte at når man blir gamle (som Linda og jeg ofte ble omtalt som, og omtalte forsåvidt oss selv som), så blir man veldig emosjonell 🙂

Minne med hjem
Minne med hjem

Jeg tok med meg en t-skjorte, litt maling og et håp om at ungene ville dyppe hendene sine i malingen. Det ville de heldigvis, så jeg fikk med meg en fin souvenir hjem.

I gruppen jeg og Linda hadde ansvar for, så var det noen som utmerket seg. Både fordi de var med oss fra starten, fordi de var engasjerte og ikke minst på grunn av deres potensialet. Blant disse barna er det talent innen fotball, tegning/ maling, engelsk, skolefag generelt osv. Jeg håper mitt bidrag har hjulpet dem litt på veien, og krysser fingrene for at de får et godt liv, selv om omstendighetene ikke er lagt til rette for det. De må jobbe ekstra hardt, men det virker som at de har motivasjonen som skal til. Jeg håper at jeg får mulighet til å følge dem videre i livet, på en eller annen måte. De vil uansett for alltid ha en plass i mitt hjerte.

Bildet er tatt av Vishal :)
Bildet er tatt av Vishal 🙂

Det ble en fin avslutningsdag, selv om det var vondt å reise fra både slumbarna og de andre frivillige. Sender herved en stor takk til alle som bidro til en opplevelsesrik og tankevekkende reise.

:)
🙂
Lærte om klokkå i dag
T-skjorte fra barna, og brev fra Rosani
T-skjorte fra barna, og brev fra Rosani
Kumal med maling på kneet :)
Kumal med maling på kneet 🙂
Diptesh fornøyd med riktig svar
Diptesh fornøyd med riktig svar
Linda og sjarmøren Kumal
Linda og sjarmøren Kumal

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s