En emosjonell avskjed

Så var det over, i hvertfall for denne gang. De siste dagene kjente jeg skikkelig på at slutten nærmet seg. Jeg satte ekstra pris på folkene rundt meg, og følte at jeg fortsatt hadde mye ugjort.

Venter til og med i regnet

Siste dagen på vei til slummen regnet det endel, og vi var spente på om barna ville ta i mot oss som vanlig. Regn var tydeligvis ingen hindring, for når vi kom kjørende så stod de der, vinkende og med store smil. Vi rullet ned vinduene, vinket tilbake mens de herlige barnestemmene ropte «Hi teacher». Det var bare å forberede seg på en emosjonell siste dag for min del, som var den eneste som skulle hjem denne uken.

Rosani og meg

I løpet av undervisningen fikk jeg et brev fra den eldste jenta, Rosani, som hun ba meg lese når jeg kom hjem. Etterhvert som dagen gikk mot slutten, og vi kun var få igjen, så sa hun at jeg kunne lese det der og da. Hun kunne ha skrevet hva som helst, bare det faktum at hun tok seg bryet gjorde meg rørt. Så jeg åpnet brevet og leste ordene hennes. Følelsene gikk i stå, men jeg bet tennene sammen og klarte å holde tårene tilbake…. helt til jeg åpent munnen for å si noe, da raknet det. Hun smilte og sa «Teacher, why are you crying?», og jeg prøvde å stotre fram at jeg var så stolt av dem og kom til å savne dem så mye. Heldigvis kom Linda til min redning og fortalte at når man blir gamle (som Linda og jeg ofte ble omtalt som, og omtalte forsåvidt oss selv som), så blir man veldig emosjonell 🙂

Minne med hjem

Jeg tok med meg en t-skjorte, litt maling og et håp om at ungene ville dyppe hendene sine i malingen. Det ville de heldigvis, så jeg fikk med meg en fin souvenir hjem.

I gruppen jeg og Linda hadde ansvar for, så var det noen som utmerket seg. Både fordi de var med oss fra starten, fordi de var engasjerte og ikke minst på grunn av deres potensialet. Blant disse barna er det talent innen fotball, tegning/ maling, engelsk, skolefag generelt osv. Jeg håper mitt bidrag har hjulpet dem litt på veien, og krysser fingrene for at de får et godt liv, selv om omstendighetene ikke er lagt til rette for det. De må jobbe ekstra hardt, men det virker som at de har motivasjonen som skal til. Jeg håper at jeg får mulighet til å følge dem videre i livet, på en eller annen måte. De vil uansett for alltid ha en plass i mitt hjerte.

Bildet er tatt av Vishal 🙂

Det ble en fin avslutningsdag, selv om det var vondt å reise fra både slumbarna og de andre frivillige. Sender herved en stor takk til alle som bidro til en opplevelsesrik og tankevekkende reise.

🙂

Lærte om klokkå i dag

T-skjorte fra barna, og brev fra Rosani

Kumal med maling på kneet 🙂

Diptesh fornøyd med riktig svar

Linda og sjarmøren Kumal

It’s not only only…

…to do good. Petter Solbergs berømte oversettelse passer som hånd i handske med dagens tema. Vi har med egne øyne sett hindere organisasjoner som Green Lion møter på, og vår koordinator har delt sine erfaringer.

Landeiere
Første dagen vi ankom slummen ble vi jaget bort av representanter fra staten. Tidligere ble undervisningen holdt i et hus, men leieavtalen ble sagt opp fordi den stadig økte, i tillegg til at det ikke har vært nok frivillige til å dekke denne slummen de siste månedene. Derfor fant de et område utendørs, under tak, men vi måtte pent pakke sammen sakene igjen. Heldigvis var damen i det andre huset villig til å gjenoppta avtalen om å leie ut loftet. Vi ble fortalt at det er landeierne som jobber imot at barna skal tilegne seg nyttig kunnskap, fordi de er redd for at de vil begynne å kjempe for sine rettigheter.

Profitterende alternativer og korrupt politi
Første uken hadde vi nok en hendelse, et skikkelig tilbakeslag. Green Lion bestemte seg for å tilby et gratis alternativ for barn fra familier som ikke har råd til barnehage. De bygget et koselig skur ved huset vi bor i (ref. bildet), hang opp plakater for å gjøre tilbudet kjent og dro ut og fortalte familier om «Kids Club». Etter et par uker med forberedelse skulle endelig innregistreringen begynne. Første dagen kom en unge. Han hadde det så gøy at foreldrene hadde vanskeligheter med å få han med seg hjem igjen 😃 Andre dagen kom politiet! En lokal skole med lignende tilbud, mot betaling, hadde lagt inn en klage. Michael måtte bevise at alt var innenfor lover og rettigheter, men det endte opp med at «Kids Club» måtte stenge, med mindre han bestakk alle politifolkene i området. Bestikkelse er uaktuelt, så skuret med lekene står dessverre tomt inntil videre.
Slik er hverdagen for disse fantastiske menneskene, selv om de har en stor internasjonal organisasjon i ryggen. Michael fortalte at han har sittet i fengsel, og blitt beskyldt for både det ene og det andre av mer eller mindre korrupte tjenestemenn. Det er trist at det skal være vanskelig å hjelpe andre, men heldigvis finnes det også mange mennesker med store hjerter.

Eventyret er snart over
Avslutningsvis vil jeg nevne at morgendagen er min siste på prosjektene. Denne dagen kommer altfor fort, og jeg vet det vil bli vanskelig å ta farvel med barna, og alle menneskene jeg har vært så heldig å møte disse tre ukene.

Monsun, mango og solsystemet

Søndag opplevde vi skikkelig monsunregn for første gang. Bra for bøndene, men litt kjipt for oss som hadde planer om en bassengdag. Når vi ankom slummen mandag ettermiddag ble skuffelsen over at bassengplanene gikk i vasken virkelig satt i perspektiv. Som den ene jenta sa mens hun pekte mot huset sitt: «My house is broken». Huset (skuret) hadde totalkollapset som følge av det kraftige regnfallet, og jenta stod med triste øyner og så på at familien og de eldste søsknene gjorde sitt beste for å rydde opp. Familien består av tre voksne, og fem barn fra 2-15 år. Heldigvis ble ingen skadet.

Huset som kollapset

I dag møtte alle søskene fra nevnte familien opp, og det var tydelig at den eldste var påvirket av det som hadde skjedd. Hun
entret rommet med et tappert ansikt, men tårene hun prøvde å skjule avslørte henne. Vi snakket litt om dette, og hun sa at det vil ta enda fire dager før alt er ok igjen. Hun nevnte tidligere at det snart er eksamenstid. Alle skoletingene hennes er heldigvis i god behold, men det kan ikke være lett å konsentrere seg om skolen i en slik situasjon. Toåringen var også tydelig påvirket. Hun sovnet tidlig, og var nærmest umulig å vekke når det var tid for snacks og lek. Søsteren hennes sa at hun ikke hadde sovet hele natten, og det gjaldt nok for de fleste i familien.

Vi føler oss hjelpesløse oppi alt dette, og familien takket nei når noen av de frivillige gikk bort for å hjelpe. Organisasjonen vi jobber for, Green Lion, bidrar heldigvis med finansiering, materiale og folk, og vi har tilbudt oss å jobbe ekstra for å hjelpe til mellom de andre prosjektene. Vi krysser fingrene for at de snart er tilbake til en normal hverdag, og gjør vårt beste for å gi dem en god opplevelse når de er med oss.

Undervisningsmessig ble gårsdagen noe amputert, men det ble en relativt bra dag likevel. Det ble godt med latter når vi skulle servere snacksen. Vi fikk en pose mangoer, og ble lettere forvirret fordi det ikke var lagt med kniver til å skjære opp mangoene. Når vi spurte hvordan vi skulle angripe dette, så lo de av oss og sa at barna visste godt hva de skulle gjøre. Du klemmer først for å frigjøre saften, biter et hull og suger i deg saften. Deretter kan du skrelle resten med tennene og spise det nydelige mangokjøttet. Så da fikk barna lært oss noe 😀

Tirsdag var jorden og solsystemet tema for undervisningen. De kunne mer enn vi trodde om dette også, så det ble nok en dag med mye energi. Alle vil vise hva de kan, så de roper svarene, og når de har notert i bøkene sine så surrer følgende setning blandt barna: » Finished, teacher», mens de viser oss for å få bekreftelse på at alt er korrekt. Herlig gjeng👍 Vi avsluttet med å tegne planetene, og henge de på veggen.

Mmmmango….

Barna lærer om solsystemet

Planets in the making

Trøtt…

Solsystemet på plass på veggen

Ettermiddagsprosjektet «Slum»

Hver ettermiddag kjører vi 40 min til en slum i Assanora. Slummen er bedre enn forventet; den er liten, det lukter ikke fælt og de er omringet av nydelig grønn natur. Her bor 3-4 familier, med tilsammen ca 15 barn fra 1-15 år.

Første dagen dukket kun barna fra den ene familien opp. Fire nydelige søsken, tre søstre og en gutt. Både ungene og vi var litt sjenerte i starten, men etterhvert som vi spurte dem om hva de kunne så ble det god energi i rommet.

Vi ble overrasket over at det ikke fantes et opplegg for hva og hvordan, så vi måtte improvisere. Ikke nok med det, så oppdaget vi fort at disse barna kunne mye allerede, både engelsk og matte. Vår koordinator, Michael, sier at det er mye takket være bidrag fra frivillige. Disse ungene går på skole, men kvaliteten på undervisningen i den offentlige skolen er dårlig. Lærerne får betalt uansett, så lenge barna møter opp, og det er få eller ingen incentiver for å sørge for at barna lærer noe.

Andre dagen møtte en ny familie opp, nok en nydelig søskenflokk. Alder og nivå er ujevnt, så vi måtte dele opp gruppen for å tilpasse undervisningen. Linda og jeg har tatt ansvar for de som kan mest, og vi hadde forberedt geografi som dagens tema. Ungene var kjempeivrige, så det ble en kjekk dag. Vi avsluttet med lek og fotball. En fin avslutning, og en god måte å bli bedre kjent med hverandre. Barna er fulle av energi som smitter over på oss. Før vi kjørte tilbake ble vi invitert hjem til barna, for å møte resten av familien og se hjemmet deres. De har ikke mye, men er kjempestolte av det de har. Det gjorde godt å se. Foreldrene kan lite, eller ingenting engelsk, men ungene oversatte uten problemer.

Tredje dagen fikk jeg klump i halsen når vi kom kjørende. Da stod barna og ventet på oss. De smilte og vinket, og sa «Good afternoon, teacher» når vi gikk ut av bilen. Tema denne dagen var flagg. Barna liker godt å tegne, og er veldig flinke, så de fikk i oppdrag å tegne hvert sitt flagg. De blir så stolte når de behersker oppgavene, og når vi gir dem god feedback. Det er virkelig en takknemlig jobb å være lærerne deres.

Torsdag stod de også klar når vi kom, og enda flere unger hadde møtt opp. Jeg ble så rørt at jeg måtte virkelig konsentrere meg for å holde tårene tilbake. Tema for dagen var engelsk grammatikk, og bruken av ‘to be’, ‘to have’, ‘ a og an’. Nok en kjekk og givende dag, som ble avsluttet med diverse leker.

Siste dag denne første uken tok vi med oss ipad med en app for å utvide det engelske vokabularet deres. De fleste hadde ikke sett en ipad før, og ble veldig fascinert. De trykket ivrig på skjermen for å finne riktig svar.

Neste uke har vi planer om å lære dem om solsystemet, og målet er at de i løpet av uken skal lage det selv.

Her bor de

Linda får hjelp t å stava navnå😃

Geografitime i dag

Hangman

Linda viser bilder fra når hun var med i Bollywoodfilmer 😃

De tegnet flagg i geografitimen

De tegnet flagg i geografitimen

Morgenprosjektet «Beach feed»

Hver morgen møter vi opp hos en lokal organisasjon; Welfare for animals in Goa (WAG). Som navnet tilsier, så driver de med dyrevelferd. De tar inn dyr som trenger pleie, og når dyrene er friske blir de adoptert eller sluppet fri. Vi la merke til en gammel hund som stod utenfor porten til WAG, og ble fortalt at den har vært inne til behandling et par ganger. Den ene gangen hadde hunden møtt opp og satt poten på porten, og det viste seg at det var en skade i poten. De behandlet skaden, og slapp hunden løs igjen. Nå kommer den hver dag for å få kjeks og melk. Det er fantastiske folk som jobber her, og de har heldigvis flere frivillige som kommer og går.

Noen dyr blir værende hos dem, eksempelvis kyr. I forrige innlegg nevnte jeg hvor bra det er at dyrene går fritt, men det viser seg at de nødvendigvis ikke har det så bra med tanke på mat, trafikkskader o.l. Den ene oksen de tar vare på har en ekstra fot som har vokst ut av nakken, og ble derfor brukt i mange parader som hellig ku. Den har store problemer med føttene pga alle milene den har måttet tilbakelegge. Når den ble for gammel, så ble den overlatt til seg selv. Som mange andre kyr har den derfor mye plastikk i magen etter å ha spist søppel som ligger langs veiene. Hos WAG får oksen godt stell og mat, og Linda og jeg tok oss av børstingen den ene dagen 😃

De jobber også mye med flere flokker løshunder. Disse hundene har det godt når det er høysesong, men under monsunperioden sulter dessverre halvparten ihjel. Derfor har de daglige runder hvor de mater disse flokkene. På rundene blir hundene også behandlet for mindre ting, eksempelvis med anti-loppepulver dersom de har lopper. Morgenen min består derfor enten av en kjøretur hvor vi mater flere flokker løshunder, eller ulike oppgaver inhouse ( mate, børste, medisinere, aktivisere dyrene osv).

Om ettermiddagen er vi lærere i slummen for en fantastisk gjeng med barn og ungdom. Skriver innlegg om dette så fort det lar seg gjøre. Internett er ikke 100% her😁

Linda fra Ålesund mater løshunder

Friends for life fordi vi bærer maten

Denne løshunden blei adoptert

Valpene til den ene løshunden

Linda børster en okse med en ekstra fot i nakken

Vi hjelper til med å smøre på medisin

Mangle en fod, men klare seg fint

Wow, en kattunge😂

😆 Linda fekk besøg i skjørtet

Forelsket etter første uke

Det har vært en uke fullt med inntrykk. Green Lion har laget et opplegg som gjør at du blir godt kjent med landet før det frivillige arbeidet settes i gang. Vi har lært om kulturen, lært litt Hindi, vært turister på severdigheter og markeder, bidratt i matlaging, sett Bollywoodfilm i 3D og vært på Yoga.

Goa er rett og slett det vakreste stedet jeg har vært. Naturen er enorm, og fargene er intense. Menneskene er vennlige, og dyrene løper stort sett fritt overalt. Det er synd at jeg kun har to uker igjen.

Kvinnesynet derimot, er jeg ikke så begeistret for. En av de andre frivillige, som har vært her en stund, fortalte at Goa heldigvis skiller seg ut fra resten av India. Her kan du blant annet kle deg vestlig, uten at folk bryr seg om det. Det er kun når vi er på jobb, og når vi besøker kirker o.l at knær og skuldre må dekkes til. På stranden tok det likevel litt tid før vi turte å ligge i bikini, siden de kvinnelige inderene er godt tildekket (mens mannfolk sprader rundt i kun ett plagg). De få kvinnene som finner turen til byen får oppleve hvordan det er å være kjendis. Jeg vil påstå at 90% er menn, og derfor er det gratis inngang overalt for jenter, i tillegg til gratis drinker, mens mennene stort sett må betale for seg.

På tross av dette føler jeg meg likevel trygg, mye tryggere enn jeg hadde forventet. Som jente, så er folk stort sett bare hyggelige. Som melkehvit i tillegg, så kan det fort ta litt av. Alle vil ta bilde med oss, og dersom vi sier ja til en person, så kommer det plutselig en hel haug som står rundt oss med kamera klart 😆 I motsetning til Kina, hvor de bare tok bilde av oss, så spør de hvertfall først her 👍 Når vi er på stranden, så passer også vaktene ekstra godt på oss. Så mor, du kan slappe av 😃

På mandag begynner det frivillige arbeidet. Jeg skal  jobbe med to prosjekter, et om morgenen og ett om ettermiddagen. Det blir  «Beach feed» om morgenen, som består i å gjøre i stand mat til løshunder og kyr, og deretter kjøre til stranden for å gi maten til dyrene. Det er mange løshunder her, og kuene er hellige, så de går også fritt overalt ( og legger seg gjerne ned midt i bilveien). Vår koordinator, Michael, fortalte at dyrene kommer springene mot bilene fordi de vet det er mat å få. Det blir en god start på dagen. Om ettermiddagen skal jeg jobbe med barn i slummen, lære dem basic engelsk og gjøre aktiviteter sammen med dem. Gleder meg veldig til å starte. Jeg har snakket med de som har jobbet i slummen en stund, og de sier at det er slitsomt, men veldig givende.

Det var det jeg hadde for denne gang.

Nydelige lunsj i Krydderplantasjen

Krydderplantasjen

Ikke en elefant med pedikyr😆

Bytur nr 2. Jentene oppe, og de galne mannfolkå va nere.

Blei omringa av folk som ville ta bilde med oss, mens me venta på sjåføren vår

Kult verktøy for å få ut kokkosen

Michael har kjøpt billettene t Bollywoodfilmen

Litt fra Hindiopplæringen

Beste daiquiren ever, med fersk mango

Thali kalles denne retten. Skamgodt 👍

Fort Aguada ( Vannfortet)

Fargene er så intense her. Nyyyyydeligt

3 timer Bollywoodfilm i 3D

Håret mitt leve sitt eget liv her 😆

Cashew

Muskat

Bananer

Ferja øve t Panjim

Markedet i Mapusa

Frukt- og grønnsaksmarked i Panjim

Begynnelsen

Da er min første natt i India unnagjort. Huset   er fullstappet med kjekke folk fra flere nasjoner. Jeg var redd for at det skulle være meg og en haug med 18-20 åringer, men heldigvis har en Ålesunder over treddve også funnet veien hit 👍 Folkene fra Green Lion ( den lokale org. som styrer opplegget) er også veldig hyggelige, og maten er selvfølgelig helt topp.

Kjøreturen fra flyplassen var en opplevelse i seg selv. Det kan se ut som at det kun er en regel som gjelder: alt er lov, så lenge du gjør ditt beste for ikke å krasje. Smale veier med forbikjøringer på innsiden i stor fart, kyr midt i veien og tre personer pr moped er tingen her. Jeg blir m.a.o ikke å finne bak rattet de neste ukene.

Etter middagen prøvde vi ut nattelivet. Som forventet er det store kontraster til hva vi er vant med hjemme. Her er det mannfolkene som dominerer dansegulvet, forøvrig er det nesten bare menn å se, og de kjører på med heftige Bollywood-moves. Ser for meg far i samme situasjon 😂

I dag har vi starter på det de kaller introduksjonsuken, som skal forberede oss til møtet med de vi skal jobbe med. Vi lærer om landet, kulturen, de ulike religionene og litt språk.  I løpet av denne uken vil vi også lære å lage mat, og vi skal se en Bollywoodfilm. Jeg er spent på hva jeg skal gjøre de neste ukene, og vil i løpet av de neste dagene få vite hvilket prosjekt det blir.

Nå venter vi på middag, og det lukter fantastisk 👏👏👏

-Rokkis

Sjekk veskå 😀

fiskene våre (har ikke funnet ut hvordan jeg roterer bildene enda)

huset vårt

familien Duck i hagen

styla taxi

nattbad (vassing)

nydelige mini-bananer

dagens leksjon

me e oppe nær Bardez

nydelige, spicy lunsj

kåkkå

det kan fort gå godt

Disse kalles  «touch me not» 😆:

På vei

 Jeg har vært på Heathrow flere ganger, men hver gang oppleves ulikt avhengig av hvem jeg reiser med og hvor jeg skal. Denne gang skal jeg langt, til et land som skiller seg veldig fra Norge, og jeg skal delta i den lokale hverdagen på en annen måte. I dag opplever jeg derfor Heathrow som «hjemme». Det føles ikke som at reisen har startet enda, og flyturen fra Stavanger opplevdes mer som en busstur. 
Jeg er litt spent på hva som venter meg, men kriblingen i magen glimrer med sitt fravær. Har sommerfuglene også tatt ferie? Jeg merker likevel at kroppen forbereder seg; Jeg har reist en del, men aldri før sett så mange indere rundt meg, og jeg studerer hva de indiske kvinnene har på seg (jeg hadde endel utfordringer med pakking av klær, kan du trygt si). I bokhandelen var det hakket før jeg kjøpte en bok om Indias statsminister, Modi, og hans parti, BJP, sin (visstnok) utrolige vei til makten. Så kom jeg på at jeg ikke er så politisk av meg, og endte heller opp med «Think like a freak» av «Freakonomics»-forfatterne 😀

I morgen på samme tid vil altså eventyret endelig være i gang. Nå har jeg et par timer å slå ihjel før jeg setter meg på flyet. Jeg memorerer hvilke tanker og følelser jeg har med meg i bagasjen, så blir det spennende å kjenne på forskjellen når jeg sitter her igjen om tre uker. 

Her er reiseruten for de som er interessert, primært hu mor: London – Mumbai kl. 22.35 (norsk tid), deretter en times flytur fra Mumbai til Goa kl. 11.00 (norsk tid). 

Me blogges 😀

Nye eventyr

Javel, lørdag 4.juli vender jeg nesen østover, nærmere bestemt hippistedet Goa i India. Det blir alt annet enn en A4-sommerferie, da jeg skal jobbe som frivillig i tre uker. Jeg satser på at verdensveven er min venn under oppholdet, og lar meg dele opplevelsene mine med deg gjennom denne bloggen. Jeg reiser med GoXplore som har frivillighetsprosjekter verden over. Les gjerne mer her dersom du er interessert. Inntrykket hittil er veldig bra, med god personlig oppfølging og informasjon i forkant. Snakkes 🙂